Nordpolen 2005 & 2007
liv arnesen, foredragsholder, foredrag, tale, speaker, lecture, sydpolen, nordpolen, access water,
1862
page-template,page-template-wide,page-template-wide-php,page,page-id-1862,page-child,parent-pageid-92,eltd-core-1.2.1,borderland-child-child-theme-ver-1.0.0,borderland-theme-ver-2.5,ajax_fade,page_not_loaded,smooth_scroll, vertical_menu_with_scroll,wpb-js-composer js-comp-ver-6.9.0,vc_responsive

Nordpolen 2005 & 2007

BRÅSTOPP

“Ekspedisjonen hadde en surrealsitisk start: Vi landet på Ward Hunt Island sammen med Rosie Stancer som skulle gå solo og supported til Nordpolen. For at vi ikke skulle gå i hœlene på hverandre, lot vi Rosie få en dags forsprang og ble igjen på Ward Hunt Island for å starte neste morgen. Vi tilbrakte natten i en av hyttene, men det ble en kald fornøyelse. Sommerhytter uten oppvarming i minus 60 C er ikke å anbefale.

Dagen etter da vi var klare for avmarsj, kom Twin Otteren fra Borek Air med Richard Weber og hans to klienter Ian og Adrian som skulle gå til Nordpolen med etterforsyninger. Sjekk Adrian Hayes webside her.

Twin Otteren bommet på landingsstripen de hadde merket dagen før, traff en stor haug med is og stein, deretter enstor skavl av blåis, mistet styringen og kom rett oss. Vi hadde heldigvis ikke spent for pulkene. Etter noen sekunder skjønte vi at flyet var ute av kontroll. Vi løp alt vi kunne og det siste jeg så i øyekroken før jeg kastet seg ned var flyvingen…

Richar Weber hadde aldri i sine 20 år i bransjen opplevd maken til røff landing. Heldigvis hadde han noen ski og bindinger liggende i en av hyttene og hjalp meg med å lage en binding på den ene trugen som var smadret av flyet.

Flyet ble forøvrig sendt på reparasjon etter denne landingen.

Richards gruppe startet. De skulle få nye forsyninger etter 3 uker, og gikk med en liten pulk og sekk. Vi hadde to pulker og trakk 130 kg hver, med mye og trå snø på breen over til sjøen måtte vi gå et strekk med en pulk for så å gå tilbake å hente den andre. Roald Amundsen sa at å gå på ski i Antarktis, er som å gå i fiskelim. I minus 60 i Arktis er ikke glien bedre, og i Canada sier man om å trekke pulk under slike forhold er som å trekke “a dead horse”. Vi følte det som om noen sto bak pulkene og holdt igjen. Kort sagt: trått føre!

Derfor valgte vi å gå med truger i starten for å få bedre feste. Den ødelagte bindingen som jeg erstattet med en slags gammeldags barnebinding (se bilde), var for stor og jeg strammet den med en rem over vristen. Det gikk veldig greit noen dager.

Men fredag 9. mars om morgenen våknet jeg opp med 3 blå tœr på venstre fot! Jeg hadde lagt meg med 10 varme, tørre tœr og det var mildt sagt et sjokk å se tœrne som hadde blitt blå i løpet av nattet uten at jeg kjente at jeg frøs på bena.

I minus 60 kuldegrader er det små marginer. Trolig har remmen ført til at noen blodårer hadde kommet i klem. Vel, vi fyrte opp primusen og varmet opp tœrne. Det gikk bra med to, men det var vanskelig å få liv i hele stortåen. (Bilder under).

Vi ringte også ekspedisjonslegen vår for å sjekke om vi gjorde ting riktig: tine opp langsomt, holde foten varm og spise aspirin for å fortynne blodet. Han bekreftet at det var riktig og sa også at hvis vi hadde noe alkohol med oss, kunne det også bidra til å fortynne blodet. Ann tok frem vår flaske med Scotch som vi skulle bruke til en skål for hver breddegrad;- den var bunnfrossen!

Selv om jeg innerst inne visste at hvis jeg fortsatte, ville skaden forverres og at jeg aldri ville greie å gå hele strekningen; gikk jeg og Ann inn i en slags fornektelse. Vi bestemte oss for å fortsette;- kanskje en dagsmarsj ville reparere skaden…

Det skjedde ikke. Den ble verre ,og jeg hadde også fått blemmer på stortåa. Vi befant oss i skruisen og visste også at det ville vœre umulig å bli hentet ut på et eventuelt senere tidspunkt.

Helse og livskvalitet er viktig for meg. Hadde jeg fortsatt, ville jeg i det minste fått ødelagt hele stortåleddet og dermed balansen i venstre ben. Ville jeg snu, hadde jeg en sjanse til å redde tœrne.

Det er vel unødvendig å si at Ann og jeg hadde det veldig tungt. Ann var en utrolig god støtte å ha da beslutningen ble tatt og i tiden etterpå.

Du kan lese pressemeldingen Ann og jeg sendte ut her.

Vi gikk tilbake til Ward Hunt Island hvor vi ble hentet mandag 12. mars. 13. mars rundt midnatt landet vi i St. Paul/Minneapolis.

Dagen etter besøkte vi “ekspedisjonslegen vår” Jeff Ho ved HCMH (Hennepin County Medical Center). Vi fikk bekreftet at beslutningen om å avslutte var riktig. Forfrysningen var alvorlig, men det var vanskelig å si hvor alvorlig på dette tidspunktet.

Jeg fløy hjem til Norge 17.mars og går til kontroll av frostskaden på Aker sykehus. Jeg vil miste en del av tåa. Kroppen reparerer skaden best selv. Det kan ta 3 – 6 måneder…..

Sjekk også websiden vår www.BancroftArnesen.com

Du kan lese Richard Weber’s rapport om hans guidede tur og tanker om global oppvarming her.

____________________________________________________

Dette var ekspedisjonsplanen for 2007:

Bli med Liv Arnesen og Ann Bancroft på et nytt forsøk på å krysse Polhavet. I forsøket i 2005, ble de tvunget til å gi opp forsøket etter to års forberedelser på grunn av russiske indre konflikter. Etter 20 dager på Polhavet, ble Liv og Ann og to andre ekspedisjoner tvunget til å forlate Polhavet da de forventet nye forsyninger.

For unngå denne situasjonen en gang til, har de bestemt seg for å starte fra Canada. De går på ski, klatrer over skruis og svømmer over råk til de når Nordpolen. Herfra går de videre til TARA et skip som i september 2006 lar seg fryse inn i Karahavet for å drive til Nordpolen og videre ut av Polhavet mot Svalbard. Det samme polarskipet FRAM gjorde for mer enn hundre år siden. FRAM drev lenges sør fordi de ble fanget av isen for tidlig. Da Fridjof Nansen skjønte at FRAM aldri ville drive over Nordpolen, la han og Hjalmar Johansen i vei på ski. De satte “lengst nord” rekord med 86 grader 14 minutter Nord.

Forskerne knyttet til TARA regner med at det vil ta to år å drive over Polhavet i våre dager. Det passer Liv og Ann bra på en måte at havstrømmene faktisk nesten er 40% (!!) raskere enn for over 100 år siden. Det vil si at TARA kan vœre to til tre grader syd for Nordpolen i mai 2007. (En breddegrad er 111,12 km). Liv og Ann vil de fly ut sammen med mannskapet på TARA som har overvintret. Det spennende med TARA er at de har flere forskere ombord. De vil vise driften i forhold til FRAM’s drift i 1893-96.

Er det varmt vann og global oppvarming som forårsaker strekere havstrømmer eller finner forskerne nye teorier??

Distansen fra Ward Hunt Island i Canada til Nordpolen er ca. 850 kilometer og Liv og Ann går usupported; det vil si uten nye forsyninger fra fly eller hjelp av hunder. Turen til Nordpolen vil ta ca. 2 måneder, og blir det spennende å se om TARA driver slik forskerne har beregnet. Isen i Arktis ble redusert med 14% (!!) fra 2004 til 2005. Is reflekterer solstråler og dermed varme. Når isdekket blir redusert, blir mer av varmen fra solen tatt opp av vannet. Dermed forsterkes smeltingen