Da Liv var 9 år leste hun om Roald Amundsens sydpolekspedisjon. Drømmen om Sydpolen ble født. Julaften 1994 har hun realisert hva en vanligvis kaller en "guttedrøm". Etter 50 dager, 1110 km med 100 kg i pulken nådde Liv Sydpolen. Under kan du lese utdrag fra boken "Snille piker går ikke til Sydpolen".
SYDPOLEN
Det er julaften. Amundsen-Scott basen har vært synlig i fem timer. Domen blir større, og flere og flere bygninger kommer til syne. Jeg krysser flystripen og føler for første gang på hele turen at skiene glir, og jeg tar turens første dobbeltak.
Det har vært et fint liv å være ensom nomade i Antarktis. De femti dagene har gått ufattelig fort. Jeg husker den overveldende trettheten de første dagene.
Jeg fornemmer en annen tomhet nå, som om noe er tapt, blitt borte. Mentalt føler jeg et enormt overskudd. Jeg føler meg priviligert som har opplevd dette, og som har fått realisert en drøM.
HAR DU TRUKKET PULK FØR ?
For i det hele tatt å komme i nærheten av de sydlige breddegrader, måtte jeg starte med økonomien, hjørnesteinen i prosjektet.
Jeg fikk trykket opp en enkel liten trykksak på norsk og engelsk som fortalte om rutevalg og andre praktiske opplysninger.
Jeg gikk med løftet hode og bankende hjerte til mitt første møte med en potensiell sponsor. Jeg valgte en jeg visste var positiv, Lillsport, og var topp motivert på å fortsette runden etter møtet med dem.
Sponsorjakten ble mye vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg, og reaksjonene fortalte meg at det var "guttesport" jeg snakket om her. Har du trukket pulk før, var et spørsmål som gikk igjen.
Tiden som fulgte ble tung, og det enkleste hadde nok vært å gi opp, men noe inne i meg strittet imot. Jeg kunne ikke la meg stoppe av noen skarve kontanter.
ENDELIG ALENE
Så er den her, dagen jeg bevisst og ubevisst har sett frem til i nesten 30 år. Det har vært en lang og kronglete vei hit, nå er det få veier tilbake og kun én kurs mot målet, 1200 kilometer der fremme.
Det er fint vær med god sikt og terrenget stiger i småplatåer. Et par steder passerer jeg noen små-sprekker, langt borte ser jeg blåis og svære, åpne sprekker, heldigvis øst for min kurs.
Etter 10 km og 420 høydemeter er jeg fornøyd med dagens innsats og slår leir. Det er umulig å finne en flat leirplass, så jeg må belage meg på en natt på skrå. Det har vært en barsk dag med mange tunge tak og jeg sovner på vei ned i soveposen. Den første natten sover jeg tungt i 12 timer.
JEG HAR DET SÅ FINT
De skrekk- og gruopplevelsene jeg hadde lest om i ny og gammel polar-litteratur, forårsaket av sult, kulde og dårlig utstyr, opplevet aldri jeg i Antarktis.
Jeg tenker mye på Amundsen, Scott og Schackleton, og med de gamle guttas lidelser i bakhodet tråkker jeg videre mot syd. Ubevisst har jeg lagt meg alle de gamle polarfarernes lidelser på minnet og bearbeidet disse tankene i mange år. Mentalt har jeg forberedt meg på at min tur kan bli like ille.
Jeg spør meg selv: Hvor blir det av lidelsene? Visst er det kaldt, men jeg er forberedt på at det skal være kaldere. Det er i ferd med å gå opp for meg at jeg er på mitt livs tur.
DYPE SPREKKER OG HØYE SKAVLER
Den tøffeste delen av turen ligger foran meg. Etter å ha passert Thiel Mountains, er jeg 1 300 meter over havet, men de nærmeste dagene skal jeg ytterligere 1 500 meter opp.
I høyden blir det kaldere og snøen blir enda tråere. Luften blir også tynnere, men siden jeg har beveget meg sakte oppover er jeg i hvert fall godt akklimatisert.
Noen dager senere kommer jeg inn i et område med opp til to meter høye skavler, og det er umulig å komme over dem med skiene på, jeg ser for meg dager med slit. Etter hvert aksepterer jeg at terrenget er slik. Skal jeg gå her og forbanne hver skavl, vil det ikke bli en hyggelig tur, da er det bedre å se det positive i formasjonene.
Skavlene er vakre på sin måte. De har de utroligste former og mange vakre blånyanser...
DEILIG ER JORDEN
Natt til 19. desember våkner jeg midt på natten med en følelse av at noe er galt. Det er noe som ikke stemmer, det er så stille, akkurat som jeg har dotter i ørene.
Jeg drar forsiktig og litt engstelig opp glidelåsen og titter ut. Det er helt stille. En aldeles øredøvende stillhet. Dette er min første dag i Antarktis uten vind.
Jeg lukker opp teltåpningen og sitter lenge i soveposen og stirrer ut på en hvit stille flate og blå himmel. Kjempestore snøkrystaller glitrer i solen. Jeg legger meg tilbake i soveposen og føler meg lykkelig, uthvilt og fornøyd.
De siste dagene er som et eventyr. Vinden er nesten helt borte. Stillheten føles overveldende, nesten trykkende.
Først nå får jeg følelsen av å være alene...
- Vil du lese hele boken? Den kan bestilles her.
1201443920